Intelligent debatt

Intelligent Design har vært i fokus for en tid i pressen, spesielt i USA. Et sjokkerende tegn for noen, et glimt av håp for andre.. I 2003, slapp Thomas Woodward en betimelig historie om Intelligent Design (ID) bevegelsen, med tittelen 'Doubts About Darwin' (1-se kilder under). Woodward nærmet seg emnet med innsikt fra sitt spesialfelt, vitenskapsretorikk (2). Boka 'Doubts About Darwin' gjengav historien om ID opp gjennom 1990-tallet, med hovedfokus på Phillip Johnson og Michael Behe. Nå plukker 'Darwin strikes Back' opp historien der den andre boka slapp.
En vesentlig forskjell i tilnærming for Woodwards nye bok er angitt med undertittelen: 'Defending the Science of Intelligent Design'. Woodward første bok ble tilpasset fra hans doktoravhandling, så hans ID-sympatier ble holdt dempet. Nå som han skriver for allmennheten, vedtar Woodward klart rollen som en historisk deltaker i striden. Resultatet er et arbeid som skisserer den historiske utviklingen av ID-uenigheten og analyserer argumentene til begge sider fra et ID-perspektiv.

Bilde 1. Boka 'Darwin Strikes Back': Defending the Science of Intelligent Design' av Thomas Woodward

Kampen begynner

Woodward gjennomgår noen av de tidlige ID-historiene, dekket i detalj i 'Doubt about Darwin'. To kritikker av evolusjonsteorien, utgitt i 1980, fanget oppmerksomheten til mange av de tidlige ID-talsmenn, inkludert Phillip Johnson, som publiserte 'Darwin on Trial' i 1991. Denne populære boka, startet debatten i akademia, som deretter økte flere størrelsesordener da Michael Behe publiserte 'Darwins Black Box' i 1996. Behes bok ble etterfulgt av en ny rekke symposier ved universiteter, og overgitte Darwinister innså at problemet ikke skulle forsvinne. Her plukker Woodward opp der 'Doubt about Darwin' slapp, i det evolusjonistene begynte å skyte tilbake i bokform i 1999. Kenneth Miller 'Finding Darwins God', og Robert Pennock 'Babels tower' (3). For første gang forsøkte evolusjonister å identifisere og besvare alle hoved-ID argumenter (s.44). I 2000 reviderte Niles Eldredge en gammel bok med kritikk av kreasjonisme, 'The Triumph of Evolution and Failure of Creationism', for å dekke ID (4), og Pennock produserte et annet kontroversielt arbeid om ID i 2001: En sammenstilling ment å dekke begge sider, ga darwinismen to tredjedeler av plassen, og evolusjonister det endelige ordet i 8 av 9 tilfeller, samt at den 'ble beryktet for bruk av publiserte ID artikler uten å spørre om tillatelse fra forfatteren' (s.45).

I mellomtiden, kom det fra ID et stormkast av aktivitet: tre bøker av William Dembski, utgitt i 1998-99 (5), Jonathan Wells: 'Icons of Evolution' i 2000 (6) og en rekke store konferanser. Woodward bemerker at Yale Design konferansen var symbolsk viktig: Konferansen: “.. Ble av mange sett på som et annet vendepunkt, ikke bare for offentlig eksponering, men vitenskapelig troverdighet av ID som et ungt, men legitimt vitenskapsprogram .... Likevel ...for ID-kritikere ble denne samlingen sett på som nok et tegn på en stadig forverret situasjonen "(s.49).
Evolutionær agitasjon nådde en ny topp i 2004, i det darwinister spant fire store kritikker av ID. Ut av presset, utformet som "bunker-buster 'våpen mot ID (ss. 53-61, 174). (Woodward hadde benyttet krigs-metaforer gjennom hele sin bok, som garantert irriterte darwinister som ønsket å avlyse ID-konflikten.) Et sterkt følelsesmessig image, i retorikk kalt et "fantasi-tema", dukket opp i disse bøkene: ID som en avvisning av vitenskap og budbringer om en ny 'mørk middelalder "(En så bort fra at denne perioden faktisk var kjent for innovasjoner innen kunst, arkitektur, filosofi, og vann og vindkraft). Samtidig ble 17 store bøker utgitt med støtte eller i favør av ID årene fra 2000 til 2005, og tre begivenheter bidro sterkt i å bringe striden ut til publikum (ss. 61-63).

Bilde 2: Omkring trilobitter og fossiler. Paleontologi har gravd fram en imponerende rekke kambriske fossiler i over hundre år, uten å avdekke en tilsvarende rekke av urformer
som Darwinistene ville ha spådd. Derfor har kambriske fossiler stått sentralt i Intelligent Design bevegelsens kritikk av darwinismen.

Krangling om Behe

Michael Behe ​​innførte begrepet "ikke-reduserbar kompleksitet' for de biologiske strukturer som krever at alle deres deler må være til stede for å fungere. Woodward bemerker at begrepet i seg selv er briljant minneverdig, men likevel sofistikert, og prosjekterer akkurat det riktige bildet. Dette ble raskt midtpunktet i ID repertoar, og trakk oppmerksomheten til de første anti-ID-bøker som rullet ut fra pressen. Woodward antyder at mengden av vrede som Behe ​​tiltrakk, indikerer kraften i dette konseptet som et argument for design.
Woodward undersøkelser darwinistiske reaksjoner, som vekselvis har kritisert Behes analogier, foreslo evolusjonære veier for å danne systemer Behe ​​hevdet var uavvendelige komplekse, og påklaget Behes ​​karakter som forsker. (I en lite overbevisende og fornærmende 'ad hominem' (person) angrep, har de foreslått at Behe var "lat" ved å påkalle en designer, i stedet for å lete etter en darwinistisk løsning for opprinnelsen til 'uavvendelige komplekse systemer.) Woodward undersøker svarene til ID-forskere i et spekter av saker, fra 'musefelle-analogien' til opprinnelsen av blod-koagulasjonskaskaden. Darwinistiske talsmenn (spesielt Ken Miller) har en tendens til å erklære saken avsluttet og ID beseiret i hver omgang, bare for å motta svar og motargumenter fra ID.

Flaue Darwinister

Neste til vurdering er Jonathan Wells og hans 'Icons of Evolution'. En flengende kritikk av ti kjente 'lærebok-bevis' for evolusjon, Wells sin bok produserte et 'skingrende gjensvar av forferdelse' fra darwinister, inkludert Jerry Coyne og Eugenie Scott. Wells' svar er framhever seg som en retorisk kraftig imøtegåelse som fanger hans kritikere i vitenskapelig uforsiktighet og i debatt-taktikken 'vandrende målstenger'. Et eksempel er spørsmålet om homologi i embryoer. Darwins påstand om at embryoene i ulike virveldyr ser like ut på ulike stadier i utviklingen, og at dette indikerer felles opphav. Wells påpekte de store ulikheter mellom embryoer, som 'blåser det tradisjonelle lærebok-bildet ut av dødvannet'. Coyne hevdet at hvis bare Wells forsto deres evolusjonære historie, så ville han se forskjellene som bevis for evolusjon. Dette er å 'flytte målstengene', og som Jonathan Wells bemerket: "Så la meg få dette rett. Noen av de sterkeste bevisene for Darwins teori er at virveldyr embryoer er mest lik i sine tidlige stadier-bortsett fra at de ikke er det. Men hvis vi bare tolke embryoer 'ulikheter i lys av Darwins teori, da har "bevisverdi". ... Darwins teori vinner uansett hva bevisene viser "(sitert s. 94).

Woodward vurderer i detalj argumentene til Wells, Stephen Meyers og andre basert på fossilene. Debatten fokuserer om den kambriske eksplosjonen og mangel på evolusjonære forfedre, og Woodward peker på at dette bare er den synlige spissen av et meget stort isfjell av gjenstridige fossil-problemer for evolusjonistene. En deilig ironi Woodward påpeker, er at selv om darwinister alltid har sagt at fossil-problemene vil avta etter hvert som flere fossiler er avdekket, er situasjonen i den kambriske periode verre enn for noen år siden, for evolusjonistene. Jun-Yuan Chen i Nanking Institutt for geologi begynte en utgravning fra Kambrisk periodes forekomst i det sørlige Kina, som de har drevet fram i over tjue år, og produserte det 'største kambriske fossil bonansa' noensinne (s.107). Den sparsommelige evolusjonære forfedre-forekomsten for disse nye skapningene, er mer fremtredende enn noen gang.

Livets opprinnelse

Med angrepet på utviklingen av alt liv fra enklere liv, går Woodward tilbake til opprinnelsen til selve livet. ID-angrep på dette sentrale evolusjonære punktet har vært nådeløse, og går tilbake til en bok fra 1984: 'The Mystery of Life's Origin', som hjalp å sjøsette ID-bevegelsen og fortsatte med uforminsket styrke derfra. I de siste 15 årene har evolusjonister svart med en rekke nye teorier om livets opprinnelse: RNA først, "leire-krystall" liv, eller til og med utenomjordisk kjemisk evolusjon. Men hver av disse scenariene etterlater ubesvarte spørsmål, mest markant opprinnelsen til den informasjonen som er påkrevet for livet, ett av ID sterkeste argumenter (s. 121).

Woodward skiller mellom tre perspektiver om opprinnelsen til livet: Først den "vranglås luringen som antyder at 'opprinnelsen-til-livet' spørsmålet, ikke angår evolusjon ved naturlig utvalg, (ss 130-133.) Dette er vanligvis sett på som en billig vei ut av problemet, og er uten tvil en minoritetsposisjon. GA Kerkut inkluderer livets opprinnelse i sin definisjon av "generell evolusjonsteori", og Scientific American inkluderte en detaljert artikkel om livets opprinnelse (alias 'kjemisk evolusjon') i sin spesial-utgave fra september 1978 om evolusjon. De fleste av dagens offentlige stemmer for evolusjon-alt fra standard biologi lærebøker til populære forfattere som Richard Dawkins, tilpasset seg og inkluderte fritt 'opprinnelse til liv' scenarioer i sine evolusjonære presentasjoner. For det andre er det de 'innbitt bestemte' naturalistiske forskerne, overbevist om at “en løsning til slutt kan bli funnet," til tross for manglende evne til å finne ut hvordan, i øyeblikket. Endelig er det "design detektiver", som er overbevist om at det naturalistiske paradigmet vitenskapelig er ute av stand til å håndtere problemet. Hva mer er, de er overbevist om at bevisene peker mot en løsning ut fra Intelligent Design.

Oppdagelse av utforming

Bilde 3: Dembskis forklarende filter

I november 2000 var 'Yale Law School' utsynet til 'Yale Design Conference', som Woodward peker på som en symbolsk milepel i historien til Intelligent Design bevegelsen.
Et yndlings-verktøy til disse 'design-detektivene' har vært William Dembskis matematiske 'forklarende filter', som skiller hendelser inn i årsakskategoriene 'lov', 'sjanse "og" design ". Sammen med et konsept Dembski og Stephen Meyer har utviklet, 'kompleks spesifisert informasjon', har 'filter-analysen' av biologisk informasjon blitt brukt som et kraftig og strengt argument for design, og har tatt sin plass sammen med Behe sin "ikke-reduserbare kompleksitet" som et kjernepunkt i ID arsenalet.

Woodward analyserer flere av de vanligste argumentene som stilles opp mot Dembskis matematiske filter. Han gjør en utmerket jobb med å dekke det vanskelige emnet i en kondensert form. For eksempel har Darwinister påstått at filteret gir "falske positiver", og er upålitelig for detektering av design. Woodward forklarer klart Dembskis motsvar til denne anklagen -for et lekmanns publikum: "faktisk falske positiver er aldri påvist. Tvert imot, kan filteret tilskrive en hendelse til tilfeldigheter som egentlig var produktet av design, men dette er et falskt negativ, noe som kan forventes ut fra filteret. Ved å bruke det klassiske Dembski poker-eksempel, er det usannsynlig å få tre påfølgende 'Royal flush' i et spill, og dette kan være en forekomst av juks (som ville være 'design'). Men dette er fortsatt innenfor området for hendelser som filteret vil tilordne tilfeldigheter. Således kan filteret gå glipp av en utformet hendelse, men filteret har ikke tilskrevet en hendelse til design, som faktisk var en tilfeldighet. Så, Woodward konkluderer at filteret blir frikjent fra å presentere falske positive design-hendelser (ss. 146-151) (7).

Venner og fiender

Den siste utviklingen i ID-samfunnet har utvidet omfanget av argument, og brakte nye personligheter inn i debatten. Argumentet for design er utvidet utover de biologiske vitenskaper, til å omfatte hele kosmos. "Fine tuning" av universet for livet på jorden ble brakt inn i forkant, spesielt siden utgivelsen av 'The Privileged Planet' av Guillermo Gonzalez og Jay Richards. Uventede allierte har også dukket opp, slik som agnostiker filosof, matematiker, og molekylær biolog David Berlinski.
Woodward inkluderer til og med "atheologians" som en slags allierte. The 'atheologians' er den frittalende ateist-'slutt på debatten' -Richard Dawkins er den mest kjente medlem av denne gruppen (8). Woodward tyder på at de rabiate anti-religiøse følelser og argumenterende skuespill av mange i denne gruppen, mer sannsynlig vil skape interesse for ID hos tilskuere, enn å overbevise dem om dets feil.

Det onde oversett?

Woodward har rett i at ateist-kontingenten vanligvis er så polemisk, at det er vanskelig å ta dem på alvor. Men det er i denne sammenheng at Woodward møter to hovedargumenter: dårlig design og ondskap i verden (ss 167-171). Dessverre er disse skummet over for fort (som ikke nødvendigvis er Woodwards skyld, men det indikerer at ID ikke har snakket veldig mye om dette problemet {-hittil oversetters tilføyelse}.)
Sitat: Identitet og karakter til ID's anonyme designer er, slik det virker for kommentator (Weinberger), viktige for å fylle ut detaljene i 'design paradigmet' i den hensikt å erstatte darwinismen. Det grunnleggende ID svar er at mindre enn optimal design (på en bil for eksempel), ikke gir grunnlag for slutning om at det ikke er noen designer. (9)

Woodward siterer Dembski, som bemerker at noen forventning om at designeren ville designe optimalt, er et teologisk krav. Sant nok. Men konsekvensen er at, fordi det er teologisk, er det mer eller mindre av bordet-og dette er det svake punktet i ID. ID gir en forklarende rammeverk: en designer tar plassen til blinde, rent naturalistiske krefter. Men det er så langt det kan gå, for ID's strategi er å detronisere darwinismen og erstatte den med design, for deretter jobbe ut slike spørsmål som identitet og karakter til designeren senere. Men så lenge ID nekter å håndtere dette problemet, kan det ikke fylle inn detaljer om sitt forklarende rammeverk, uten å bryte fra sin 'helhets tilnærming'. Spørsmålene beveger seg raskt fra opprinnelses-vitenskap til teologi: Har denne designeren satt inn ny informasjon eller opprettet nye livsformer på ulike stadier langs flere milliarder av år med historie, eller i en kort periode? Hvis designeren satset på lengre rute, hvorfor korrigerte ikke han/hun skadelige mutasjoner på samme tid? Er designeren en god designer eller en ondskapsfull en?

Identitet og karakter av ID sin anonyme designer er, ser ut for kommentator (Weinberger), er viktig for å fylle ut detaljene i 'design paradigmet' til å erstatte darwinismen. Hvis dette er et teologisk spørsmål, så får det være det. Motvilje hos ID, til å håndtere teologi, innebærer at vitenskapen er innsnevret i sitt omfang. Og for å håndtere teologi, betyr det at ID blir nødt til å konfrontere det ondes problem. Kreasjonister har ønsket velkommen mange innsikter som ID har satt under debatt om evolusjon. Men kreasjonister blir ikke med ID taktisk, ved å vedta en "vet ikke" tilnærming om identiteten til designeren. I stedet, ved å holde seg til et historisk og teologisk grunnlag for opprinnelsen, åpenbart i Skriften, mener kommentator (Weinberger), at kreasjonister har noe som ID mangler, et middel til å fylle inn detaljene om opprinnelsen.(10)

Bilde 4. Foto av NASA / JPL-Caltech. Woodward peker på at mens Intelligent Design bevegelsen begynte med en konsentrasjon om biologiske problemstillinger, har det i de senere årene utvidet seg i omfang i det ledere innenfor bevegelsen har anvendt design-paradigmet i forhold til astronomi. 

Hvor er ID nå, og hvor er det på vei?

ID har vært en del av en livskraftig debatt i størstedelen av to tiår. Det er ikke en utkant-bevegelse, eller et mindre akademisk spørsmål, men en full-skala offentlig debatt der begge parter er aktivt engasjert. Woodward foreslår at dette er 'paradigme krise' for darwinismen. Darwinistene kan ikke forvente at ID skal forsvinne. Den sammensatte krisen er det faktum at noe av kritikken som reises av ID, senere ble gjentatt av ledende tenkere innen evolusjonær utvikling ('evo devo'). Woodward forutsier at grepet til darwinistisk ortodoksi vil bli brutt i de neste tretti årene, og to (eller muligens flere) konkurrerende paradigmer vil ta sin plass som legitime rammer for vitenskap: et 'design rammeverk', og et 'revidert naturalistisk rammeverk' (kanskje utgått fra evo devo).

Konklusjon

'Darwin Strikes Back' er et velskrevet forsvar av ID, presentert i historisk format, akkurat som dets undertittel indikerer. Den inneholder ikke nye vitenskapelige argumenter, men dette var ikke innenfor dens virkeområde. Ved å legge ut argumentene til alle sentrale aktører, bør det fungere som en utmerket introduksjon til Intelligent Design bevegelsen. Dens historiske presentasjonen bør være interessant for de som allerede er kjent med bevegelsen. Min viktigste skuffelse var at 'Darwin Strikes Back', som en oppfølging til 'Doubts about Darwin', ikke inneholdt mer historie. For eksempel er Dover, Pennsylvania rettssaken, som laget internasjonale overskrifter i slutten av 2005, nevnt bare i forbifarten flere ganger, ikke i en historisk kontekst (11). Men utelatelser som dette er hvor avveiningen kommer, mellom å lage en historie om en bevegelse og lage et forsvar for en bevegelse.

Likevel har denne kombinasjonen av historie og argument, en overtalelelses-teknikk som er unik i ID-litteraturen. Ved å presentere argumentene til andre, heller enn forfatteren, får leseren en bedre følelse av variasjon og vitalitet i argumentene, spesielt siden gruppen av forskere som utgjør ID bevegelsen er såpass mangfoldig. Til tross for hva kommentator (Weinberger), oppfatter som teologiske problemer og begrensninger ved ID, er deres arbeid et framskritt i forhold til darwinisme og naturalisme, som ikke kan ignoreres. Denne boken er en god og forutsigbar optimistisk, oppsummering av tilstanden i bevegelsen.

Kilder:

1.Se oversikt: Blievernicht, E., The rhetoric of design, Journal of Creation 18(3):46-47, 2004.
2.Se også Larson, E.J., The art of debating Darwin: A review of Doubts About Darwin by Thomas Woodward, Christianity Today 48:89-91, Sep. 2004.
3.Se kritikere: Woodmorappe, J. and Sarfati, J., Mutilating Miller, Journal of Creation 15(3):29-35, 2001; and Steel, A., The tower with many flaws, Journal of Creation 14(2):41-46, 2000.
4.Se kritikk: Woodmorappe, J., Eviscerating Eldredge: A review of The Triumph of Evolution and the Failure of Creationism by Niles Eldredge, Journal of Creation 15(2):13-16, 2001.
5.Se oversikter av Truman, R., Divining design: A review of The Design Inference: Eliminating chance through small probabilities, Journal of Creation 13(2):34-39, 1999; Designer science: A review of Intelligent Design: The Bridge between Science and Theology, Journal of Creation 14(1):28-34, 2000.
6.Se oversikt, Truman, R., What biology textbooks never told you about evolution, Journal of Creation 15(2):17-24, 2001.
7.E.g. én ateistisk kritiker pekte på en nesten perfekt silisium kule, som har lav informasjon (hvert punkt på overflaten har den samme avstanden fra sentrum), men ikke ville passe 'design' kriterium. Men det er nesten umulig å danne dette naturlig, slik at formen er skåret av design. Men denne kritikken er en som ikke kan skille en falsk positiv fra en falsk negativ.
8.Se Bell, P, Atheist with a mission: Oversikt over 'The God Delusion' by Richard Dawkins, Journal of Creation 21(2):28-34, 2007.
9. Det er også tilnærmingen å ta hver innvending individuelt (for eksempel, "øyet er suboptimalt designet ') og besvare det (' i lys av x bevis, er øyet hva du kan forvente en god designer å produsere for våre behov øyet '-EG Gurney, PWV, er vår "omvendte" retina virkelig "dårlig design" Journal of Creation 13 (1): 37-44, 1999). Forsvaret av design i denne typen argumentasjon kan vise enten at design faktisk er optimalt, eller at det kunne ha vært, men har lidd degenerasjon siden den ble opprettet. Et annet poeng er at ett individuelt trekk, betraktet for seg selv, kanskje ikke viser seg optimalt, men at organismen eller økosystemet som helhet er optimal (for eksempel i isolasjon, er tykkere panser på en tank sterkere og dermed mer "optimalt", men en optimal tank ville ikke ha "optimalt" tykt panser, fordi tanken som helhet ville være for tung til å bevege seg). Dette er en tilnærming som nødvendigvis gjør antagelser om karakteren av designeren (for eksempel, "designeren kommer til å designe optimalt", og, til å ta hensyn til genetisk degenerering, "det var et fall i forhold til den gode, originale skapelsen ').
10.Se også Wieland, C., CMI’s synspunkter på Intelligent Design Bevegelsen, 30 August 2002, 20 December 2006.
11.Tatt i betraktning mye kritikk fra ID bevegelsen, så ville en historisk analyse av retorikken rundt Dover rettssaken og beslutningen ha vært fascinerende. Bare for å sitere et eksempel, en analyse utgitt av Discovery Institute påpekte at dommeren kopierte ACLU posisjonen presist: "Faktisk, 90,9% (eller 5,458 ord) av dommer Jones '6004-ord avsnittet om intelligent design som vitenskap ble tatt tilnærmet ordrett fra ACLU forslag "Funn av fakta og juridiske konklusjoner" innsendt til dommer Jones nesten en måned før sin kjennelse. Dommer Jones kopiert til og med flere klart feilaktige, faktiske påstander gjort av ACLU. Oppdagelsen av at de fleste av dommer Jones 'analyse av intelligent design tydeligvis ikke var et produkt av hans egen originale bevisste aktivitet alvorlig underminerer troverdighet hos Dommer Jones' undersøkelse av den vitenskapelige gyldigheten av intelligent design. "West, JG og DeWolf, DK, A Comparison of Judge Jones’ Opinion in Kitzmiller v. Dover with Plaintiffs’ Proposed ‘Findings of Fact and Conclusions of Law’, Discovery Institute, 2006, 19 February 2007